onsdag 12. februar 2014

Hjemmelagde meiseboller

En hageblogg jeg følger med glede er Moseplassen. Der blogger fine Anne om hvordan man kan lage lyslykter, hva vi skal så i hagen til våren, og nå som det er vinter og snø ute: hvordan ta vare på småfuglene.

Hun har lagt ut oppskrift på hjemmelagde meiseboller, og disse har jeg testet ut med stor suksess.


Pepperkakeformene fikk lov til å komme opp fra julepyntesken igjen, og fungerte utmerket til formålet. Og det tok ikke lang tid før det kom besøk i hagen. 

Nydelige sidensvans kom innom, men forsynte seg ikke av fatet. Har fått tips om å prøve (godt modne) epler, men de har skjærene stukket av med uten at jeg har sett denne vakre fyren tilbake i hagen.


 Svarttrosten har også begynt å ta seg en tur innom hagen nå. 


Og dette tror jeg er en ung svarttrost eller en hunn.

Balansekunstneren bryr seg ikke om det kommer til deilig, kaldt vinterregn.



PS: anbefaler ikke å knyte rundt maten, da faller den fort ut, men snøret røyk på denne...

Ellers er det om å gjøre å velge seg tynne grener med beskyttende grener rundt, for å gjøre det vanskelig for skjærer og kråker å komme til maten. De er kjappe, sterke, og er ikke redde for å gjøre flyangrep. Vet at noen snekrer fôringskasser, henger opp netting over meisebollene osv. Men enn så lenge har jeg funnet meg i at det blir litt svinn, så kanskje det blir litt snekring på meg til høsten igjen.

fredag 17. januar 2014

Tulipanens dag.

Det er jo bare januar, men likevel er det vårblomstene vi ønsker å ta med oss hjem i disse dager.
Jeg tar med meg tulipaner, hortensia og små løkblomster hjem, og fyller huset med lysere farger mens snøen laver ned ute, og vinteren virkelig har satt inn for fullt.


Helt siden jeg var liten har tulipan vært en klar favoritt hos meg. Om høsten pleide vi stå, hele storfamilien, og legge løk i kasser. Så ble disse satt til kjøling (5-9 grader), så inn i varme drivhus for å drive frem blomster, og så var de aller første klare til jul. Vi kjøpte inn løksorter fra Holland, og min jobb var også å skrive merkeetikettene som vi satte i kassene så vi skulle klare å finne ut hvilke farger som sto hvor: Monte Carlo, Couleur Cardinal, Ile de France, Negrita, Prinses Irene, Purple Prince... osv osv.
Det ble kvalitetstulipaner i drivhuset i Presterødåsen, og mange morgener gikk jeg med kniven og jaktet på de som var klare til å skjæres, så ble de pakket i plast og satt i bøtter, og så solgt i butikken. De som ikke kunne selges fikk bli med meg hjem, og jeg hadde alltid en vase med ymse tulipaner som alldeles ikke sto rett, noen tynne, noen uten blader, noen to-hodete...men vakre alle sammen.
Det hender noen sier at de synes tulipanene spriker for mye. Men jeg liker de nettopp derfor. Når de finner sine egne veier, strekker seg mot lyset, blir lange i vasen, helt til de nesten tipper ned til bordet. Nei, tulipaner er virkelig vakre!

Jeg er ikke særlig glad i rosa, men disse sarte, såvidt det er rosaskjær, tulipanene - de får lov å komme inn i stua mi.





torsdag 16. januar 2014

Nytt år nye muligheter

Ut med det gamle...

Jeg skulle jo bare rydde vekk julen - men så syntes jeg at gardinene måtte vaskes, og så tenkte jeg - hvorfor maler jeg ikke vinduene i stua sorte, slik jeg har gjort på kjøkken og bad...

Så da satte jeg i gang da - og nå er det ingen vei tilbake...
Jeg synes det sorte rammer inn hagen, det grønne gjerdet og uteområdet så fint. 
(Så kan det nok hende at søppelkassene må tilbake på den andre siden av huset igjen - de står jo der og skinner så fint utenfor i grønt, orange, blått og grått...)

Helst skulle jeg jo bodd i et gammelt industrielt bygg, men siden huset her på ingen måter ligner - jobber jeg med å finne passende inspirasjon på Pinterest. 

Her er noen eksempler:
Jukka Rapo - desire to inspire - desiretoinspire.net

Hjemme hos Leanne Carter-Taylor.
Bilde fra thedesignfiles.net
Foto: Sean Fennesy

Bilde fra residencemagazine.se
Foto: Pia Ulin
Styling: Lotta Agaton


fredag 22. november 2013

Ingen tidsklemme i sikte

Tiden går fort - men likevel, jeg føler meg så heldig som ikke trenger å tenke på den berømte tidsklemma i hverdagen. Og etter mer enn tre måneder hjemme med Mini-Poe ser det heller ikke ut til at det skal bli noen endring på det med det første, vi står fortsatt som nummer "ukjent" i barnehagekøen. Jeg jobber mens han sover på dagtid, på kveldene og hver helg. Det er deilig med litt kontakt med butikken, og det klør i fingrene etter å ordne og lage mer...

Hjemme har Mini-Poe har endelig sluppet taket, og løper rundt i huset og storkoser seg med sin frihet. 

Det betyr også at det er litt større handlingsrom for mor. Han leker fint alene lenge nok til at jeg kan pusle med andre ting sånn rett i nærheten. I oktober inviterte jeg høsten inn i stua, og jobbet litt med småkranser osv. Gøy å være litt kreativ på den fronten også!

Bjørkekvister med hvit lyng og hortensia.

Lite hjerte med lyng

Små ivrige hender som hjelper mamma

Første forsøk på en kule med lyng og sølvblader.

Krans til lysfatet - av eføy fra hagen, lyng og sølvplanter.


mandag 16. september 2013

Septemberbryllup

Ukene er travle for MiniPoe og mor. Vi koser oss sammen hjemme, men for en som fortsatt jobber med å lære seg å gå, er det mange frustrerte timer med en mor som ikke stiller opp som støtte 100% av tiden...
Fredag var det bryllupsfeiring i familien, og mens mamma lagde brudebukett, skulle Mini og jeg lage couscoussalat (namnam) som vi skulle ha med oss i selskapet. En relativ enkel oppgave, men det tok noen timer å gjennomføre likevel. Vi hadde en liten pause i matlagingen for å få med oss bryllupsseremoni på Tinghuset (så fikk man vært der også!) Det betød på med finstasen for oss begge to, men av en eller annen grunn (stress er en teori..) fikk jeg ikke tatt ett eneste bilde av Mini med skjorte, finbukse og sixpence...jaja, neste gang!

"Første kysset" - Et nydelig brudepar som nettopp har sagt JA!


Brudebuketten med masse roser, diamanter og sølvhjerter

Vel hjemme var det ut av finstasen, og på med kokkeklærne igjen, og etter noen timer på kjøkkenet med mye god hjelp var det på tide å skifte igjen og reise i selskap.

Der ventet et nydelig pyntet bord, familie og et overdådig matbord (sånn går det når alle skal ta med "litt", og alle er redd det skal bli for lite...)


MiniPoe oppførte seg eksemplarisk, og la seg halv åtte på fremmed rom i fremmed seng uten problemer,  så da var det bare for mor og far å nyte festen!

mandag 19. august 2013

Et avslappet forhold til tid

I vinduet mot fjellet i bakhagen står en fin, liten klokke som har blitt med hjem på et av mine mange besøk til Slettvoll. Jeg drømmer alltid om å komme hjem med noen store fine møbler, men da økonomien ikke er helt der, finner av og til noen av tingene deres veien hjem til oss i stedet for.

Denne klokken ble av en eller annen grunn ikke stilt da man gjorde slikt rundt påsketider. Jeg går forbi den mange ganger om dagen, og da hender det at jeg tenker i mitt stille sinn: "Yngvild, du er nå fryktelig lat som ikke stiller den klokken!" Greit nok, jeg er jo ikke verre enn at jeg ser et snev av sannhet i den tanken, men nå i det siste har jeg tatt meg selv i å også tenke at det nå har gått så lang tid at det er kortere tid til den blir rett igjen enn tiden den har vært feil. Og da er det liksom greit at den ikke viser rett tid. Er dette latskap satt i system? Ikke vet jeg, men jeg har ikke tenkt til å gå å stille den nå heller ;)

Og siden klokken går en hel time for sakte, føles det jo ut som om vi har allverdens tid bestandig! Og det er jo vissnok ikke så dumt. For her om dagen fikk jeg øye på en link i Facebook-feeden min, og jeg klarte til og med å komme meg gjennom hele artikkelen før vi var lei alle lekebilene, klossene, bøkene og stoffdyrene som hadde fått lov til å komme ut av kurven hvor de bor om natten, og det var på tide med en ny runde "fremoverlent gorilla" over stuegulvet ut på kjøkkenet, forbi fuglene, ut i spisestua, opp trappa, osv. (du skjønner tegninga).
Artikkelen handlet om noe så fint som å ikke stresse barna sine. Ta seg tid til å lytte, la de få gjøre ting ferdig i sitt tempo, ikke alltid måtte haste de videre til noe annet.

Fra artikkelen "The Day I Stopped Saying 'Hurry Up'"
Det er jo en fin tanke. Og jeg håper jo at jeg ikke blir en alt for travel mamma, at jeg husker på å legge vekk mobiltelefonen, være tilstede i øyeblikkene, og at livet vårt ikke bare blir tidsklemme og evig aktivitetsjag. Ikke for det, litt styring må man jo ha, men det er lettere å huske på alt som skal gjøres enn det er å trappe ned på det som skal gjøres, slippe alt man har i hendene og bare lage klissete sjokoladekake på en helt vanlig tirsdag.


I vår familie er det inntil videre Mini-Poe som har det travelt mens mor er litt mer bedagelig anlagt. Det er så mye som skal oppdages og undersøkes nøye. Man kan se det jobbes i topplokket når armer og bein skal koordineres, når pekefingeren skal sjekke ut en ny overflate, plukke opp en ørliten prikk som kanskje kan spises eller sykebilen kjører forbi nede på veien og det er en ny lyd man kan stoppe opp og lytte til.

mandag 12. august 2013

Mmmmm...Lakris!

At salmiakken i lakris skal ha en helbredende effekt ved forkjølelse setter jeg nå min lit til, for både Mini-Poe og jeg er tufs i dag og synes litt synd på oss selv, så mens han har fått spise blåbær med hele seg, har jeg tømt en boks dansk lakris på morgenen...

Mannen kommer jo som kjent fra Amerika. Og der spiser man ikke lakris. I hvertfall ikke salt lakris. Wikipedia melder at "Salty liquorice is an acquired taste and people not familiar with ammonium chloride might find the taste physically overwhelming and unlikeable". Og sant nok, Dundersalt sees som rottegift av min amerikanske familie, og sviger(ste)far snakker enda om da jeg forsøkte å forgifte ham under mitt første besøk - med fullt alvor i blikket. Og man lytter når en mann som har huset fullt av jakttrofeer og lever av å selge hjemmelagde, sylskarpe kniver hever stemmen og beskylder en for drapsforsøk. Jeg tror jeg ble tilgitt, og har ikke tatt med meg flere norske spesialiteter når vi har vært på besøk.

Men jeg derimot, jeg elsker lakris! I min Finlandsvennlige epoke ble jeg introdusert til spesialsalmiakk fra en finsk venn med apotekermor. Små, tynne diamanter av ren salmiakk. Fantastiske greier, men dessverre noe vanskelig å oppdrive her til lands.

Skal jeg ut og reise pleier det å havne en sånn pakke med fire esker lilla Lakrisal opp i Tax Free kurven. Ikke sjelden er det sånn ca det eneste som havner der heller. Når jeg vel hjemme igjen pakker ut av kofferter og vesker, pleier det som regel å ligge tre uåpnede og 1 halvspist eske med Lakrisal der. Og jeg har jo etterhvert skjønt at det er en sterk psykologisk faktor inne i bildet her. Jeg føler trygghet ved å vite at om behovet for salt lakris skulle melde seg, ja da kan jeg gjøre noe med det.

Så når Maschmanns Matmarked (ja, jeg må jo fortsatt følge litt med på hva som skjer på Skøyen selv om jeg verken bor eller jobber der) la ut et bilde av sin danske spesiallakris, da ba jeg mannen pent om å ta turen innom i lunsjpausen og få med seg et par bokser hjem.
Bildet er lånt fra Maschmanns
Det ble en boks salt lakris, og en boks lakris med kaffe og mørk sjokolade. Den salte lakrisen var god, men den med kaffe og sjokoladesmak, den var så god at mannen mente jeg ikke kunne spise den i offentlighet. Siden det er en dansk produsent, og mannen må reise til Danmark med jevne mellomrom pga. jobb, så ser jeg her for meg at det kan vanke påfyll av luksuslakris i fremtiden også.